Katrine – 100% naturlig?

Klokken har passert halv to og det er natt til julaften. Egentlig er jeg ikke tilhenger av å ønske god jul til alle og enhver før jeg står opp, altså når jeg våkner og en ny dag er ordentlig i gang. Det blir det samme som med bursdager. Rart? Njeh.

Dette er unntaket som bekrefter regelen.

I morgen skal jeg ha min første julaften der jeg jobber (ja, jeg liker visst å skrive om jobb, I know..). Fire timer, fra ni til ett, før noen etterlengtede fridager skal nytes! Etterpå er rett hjem for å spise grøt (!) med onkel nr 1, deretter skal jeg svinge en tur innom Benedicte før mamma, mine brødre og mormor drar til gravlunden, så videre til min tante og onkel nr 2. I femtiden bør vi være fremme, da ringes jo som kjent julen inn. Hvordan jeg skal rekke å få med meg Tre nøtter til Askepott, kan fort bli et mysterium, men det ordner seg vel..

Derfor dette unntaket. Blogg skjer liksom ikke i morgen. Så:

En riktig gledelig jul ønskes dere alle!

Katrine: Det er ledig her!
Kunde: Jeg får.
Kunden peker på Harald som finner frem dvd-ene hennes.
Katrine: Ok, men så bra..!

Det er ingen andre ved kassen akkurat da.

Kunde: .. ja, da kan du ta en pustepause.. i ett minutt eller noe!
Katrine ler litt og nikker samtykkende.
Kunde: Du ser litt hektisk ut.
Katrine smiler.
Kunde:.. litt rød..
Katrine: Ehe..

Takk!

Jeg digger når kundene kommenterer det. For når er jeg ikke rød i ansiktet liksom? Om jeg rødmer? Haha, neida. Jeg er bare så utrolig heldig at jeg er velsignet med en finfin ansiktsfarge.. Ikke at de kan gjette seg til det, men fortsatt er det litt ufint å poengtere det.

Kunden har gått.
Harald: Katrine? Er du litt stresset nå? Du er.. litt rød i ansiktet på en måte?!
Katrine: Haha. Moooorsomt!

Ja, ja, jeg tar det ikke så tungt og ler – as usual. Det er gooood stemning på jobb

CC Vest ligger en ca tjue minutters gåtur fra meg, med bil tar det omtrent fem. Det vil altså si at stedet jeg har tilbragt mesteparten av døgnets våkne timer de siste dagene, er det en kan kalle mitt nærsenter. Jeg har vokst opp med CC i nabolaget.

Det igjen, vil si at samtlige av skolene mine (minus fhs) også ligger i umiddelbar nærhet; Bestum, Øraker og Ullern. Det igjen, vil si at det ikke er fritt for at tidligere klasse/skolekamerater/bekjente tar turen innom. Ei heller naboer, venner og deres foreldre kan unngås. Ei heller hyppige besøk av familien er helt ukjent, men for all del, det er finfint det altså (tross alt, en kan ikke klage en mandagskveld i slutten av desember, når ens mamma besøker deg på jobb når du har senvakt og lurer på hva du vil ha til kvelds – det ble kyllingvinger, hvis du lurte!).

Stikkordet for å jobbe på CC er altså kjentfolk. I flere betydninger, og er du en av dem som har lett for å bli starstrucked, hold deg unna. Jeg møter oftere på dem (ja, du vet!) der, enten på PK eller andre steder, enn da jeg var i N R J, for selv om Aksel Hennie var en riktig så sympatisk kar, er han ikke Trond Espen Seim. Eller Jo Nesbø.

For da, da blir selv frøken Winsnes bittelitt fjortis!

Nesten hver dag i desember har dagens outfits vært følgende:

Jobb:
Skjørt
Strømpebukse
Platekompaniet-t-skjorte
Svarte sko/skoletter/vintersko

Noen ganger har jeg også tatt den helt ut og hatt en hvit eller svart genser under t-skjorten. Crazy, I know..

Hjemme:
Joggebukse
Genser evt. t-skjorte evt. begge deler

Og vet du hva? Jeg begynner å bli litt lei. Siden jeg 1. ikke er komfortabel med bukse på jobb, og 2. ikke kan bruke andre skjørt enn det svarte Peak-skjørtet eller de såkalte “vinterolaskjørtene” mine (to stk, yeah) uten at det ser helt merkelig ut, blir det lite variasjon klesmessig.. kanskje jeg skal prøve ut et rødt skjørt? Det kan brått bli vel funky.

Uansett, legg til at jeg ikke har vært helt i form de siste dagene, så er det rett hjem til joggebukse og maks slækking, så er lykken komplett.

Jeg elsker jobben min, I do, men jeg gleder meg litt til å bytte ut den daglige uniformen. Det blir smoothie good times! ;D

Psst. Jeg ble nesten starstrucked i dag. Siden jeg egentlig ikke blir det, er det faktisk en liten sensasjon. Jo Nesbø, jeg sier ikke mer!

Dårlig med blogging i det siste, så da hopper jeg elegant over London-tur, Sverige-tur, ny hårfarging, ville innkjøp, greit med pengeforbruk og en hel del jobbing.

Eller, la oss dvele litt ved jobbdelen. Livet på CC går sin gang, tiden flyr av gårde og det er masse, masse å gjøre. Jeg liker desember! Foruten at jeg trives godt med arbeidsplass, miljø, beliggenhet og det faktum at jeg har muligheten til å høre på all den nye musikken jeg vil, merker jeg at hverdagen slik den vil bli de neste fem årene, stadig opptar tankene mine; 11. januar starter fadderuken!

Det er enda noen uker til, og i mens kan jeg fortsette med det som etter hvert nesten er blitt en feature (radiohodet slår inn her nå, ja) – dagens Katrine-moment(s). Freakshow! “Er det ikke slik det skal være da?” – mamma og/eller Tor Morten.

Enough said. Det er ikke håp..