… finn en pub, start et band og spill deg berømt!
Min humor! Jeg kan forresten informere om at O’Donoghue’s nesten er naboen min.
Den opprinnelige planen var å rapportere fra Dublin hver dag, men ettersom jeg ikke fikk meg til å skrive noe verken på mandag eller tirsdag, ble det fort til en ukesrapport i stedet for.
Så ja, Dublin. På mandag var det første skoledag og jeg var skuffende lite nervøs mens jeg ventet med resten av de nye studentene. Etter mye info og en kort bli-kjent-med-hverandre-runde kunne jeg slå fast to ting: Det ene var at samtidig med meg startet det flere franskmenn, to belgiere og russere, en italiener, tysker, svenske og venezuelaner. Det andre var at i dette selskapet, så hadde jeg lite å frykte da det kom til engelskkunnskaper… mer om det siden.
Mandagen ble videre brukt til å bli kjent med byen. Etter en tre timer lang ekskursjon, lunsj inkludert, var det bare å raske med seg ukens timeplan og komme seg hjem for å få av seg et stk par gjennomvåte sko. Og det blir bedre: Etter å ha skiftet sokker og sko må jeg ut for å kjøpe middag. Det ble en intens affære. Butikken er kanskje syv minutter unna, men jeg rakk ikke engang å komme halvveis før føttene på ny svømte rundt i de for kort tid siden tørre skoene. Og det blir enda bedre: På veien hjem var det så mye regn (og vind, for den saks skyld) at det dannet seg elver i gatene. Det var helt sykt. Senere på kvelden fortalte jeg mamma om kveldens fuktige opplevelser og sa at jeg håpet det ikke ville være slik hele oppholdet…
Gjett hva, det har det ikke!
Met Eireann (samme som Meteorologisk institutt, Kat.anm.) said that the rainfall set a new record for a 24-hour period during October, and came close to setting an all-time record.
Jeg våknet opp tirsdag morgen til overskrifter som «Floody hell» og «Flood nightmare». Irlands måte å ønske meg velkommen på var ved å kline til med en naturkatastrofe i millionklassen. Til og med menneskeliv gikk tapt på mandag. La meg gjenta: Intenst. For øvrig er det godt å notere at det finnes andre som er like opptatt været som nordmenn; det er nesten litt som å være hjemme.
På tirsdag hadde jeg den første ordentlige skoledagen. Det er faktisk litt rart å være tilbake på en skole der man har tavleundervisning, løser oppgaver, presenterer ting og har lekser. Rart, men fint. Dagene her er ganske korte med undervisning på morgenen/formiddagen eller formiddagen/ettermiddagen. Det betyr at det blir en del tid til andre ting, som for eksempel å sjekke ut handlegaten Grafton Street, drive med selvstudium (aka iLab) eller se på den superfantastiske tv-serien Glee (som jeg – dessverre, dessverre – er ferdig med nå).
I går (lørdag) var jeg på ekskursjon sammen med mine nye venner fra Russland og Frankrike. Vi besøkte det svært vakre Connemara og slottet Kylemore Abbey i Vest-Irland. Google it! I tillegg fikk vi oppleve en ordentlig village, nemlig Cong. Det var nesten som å være i et eventyr. Motstykket ble da selvfølgelig travle Galway. For første gang her borte ble et måltid inntatt på en irsk pub, hvilket jo virkelig var på tide. Jeg er dog litt skuffet over egen innsats ved at jeg valgte danske Carlsberg foran irske Guinness og Kilkenny, men til mine meksikanske quesadillas fristet det liksom ikke så mye med en stout eller pale ale. Miss International, der har du meg. Jeg skal gjøre det godt igjen ved å besøke Guinness Store House i løpet av uken.
Å være nordmann på engelskkurs, med norsk skoles engelskundervisning og noen timer med engelskspråklige tv-serier i bagasjen, har vist seg å være en slags vinner. Derfor har jeg fått mye ut av oppholdet mitt allerede. Ettersom mange av mine medstudenter knapt kan si mer enn navnet sitt og hvor kommer fra på engelsk, fremstår jo jeg som rene eksperten. Og hva betyr det? Jo, det betyr at jeg snakker som aldri før – og folk blir så imponert! – og jeg snakker mer – og folk bare «wow»! – og jeg får en selvtillit som ikke ligner noen ting.
Etter en uke med mine nye bekjentskaper har jeg lært spesielt én ting jeg skal ta med meg tilbake til Norge, og det er at selv om ikke grammatikken alltid er perfekt eller at jeg ikke finner det riktige ordet, så er det viktigste likevel at jeg kan gjøre meg forstått. And eventually, practice makes perfect.
Helt til sist må jeg bare beklage det dårlige språket i dagens innlegg. Det er sjokkerende hvor fort jeg starter å tenke på engelsk når jeg ikke snakker norsk med noen og alt rundt meg er på nettopp engelsk. Jeg lover å korrekturlese når jeg kommer hjem, om ikke annet for min egen skyld. Nå venter nok en uke i vakre Dublin, feicfidh mé go luath sibh!
