“Å, neeeeiiii! En epoke er over!!!!1111oneoneone”

Jeg er som kjent i Grimstad, og her skjer det jo ikke all verden. Solen skinner, hurra, og jeg er blitt en rødkokt hummer. Jeg leser bøker, blader og Donald-pocketer til den store gullmedaljen, og sørger også for å få med meg den daglige dosen Gordon Ramsay (hjerte!) på tv. Nyhetsbildet om dagen er preget av agurknytt, båtulykker, agurknytt, Tour de France, agurknytt og Harry Potter og Dødstalismanene (del II, med andre ord; filmen).

Noen kaller det en epoke som nå er over, jeg kaller det blasfemi. Jeg dævver av hysteriet rundt denne åttende filmen. Epoken de kaller Harry Potter var over da den syvende boken kom i 2007. Seriøst, hysteriske filmfans, ta heller med dere bøkene ut i solskinnet. Gjør noe fornuftig, ikke løp rundt som stusselige fanatikere i kapper og tryllestaver inne i kinosalene. Jeeezez.

Get a grip, det blir for mye.

Så: Jeg lurer på hva oppstandelsen skyldes? Er man redd for ikke å være “fan nok”? Har man ikke vokst opp “nok” med Harry Potter hvis man ikke har ligget i dagesvis utenfor Colosseum i håp om å få billetter til premieren? Må man sette på seg sin høye hatt (!) for å være en av de superkule som har fulgt Harry og vennene hans de siste ti-tolv årene?

Harry Potter-hjertet mitt gråter. Fornuften forstår det ikke. Personlig mistet jeg tellingen etter å ha lest HP og De vises stein 42 ganger i tidsperioden 2000 – 2004, og det synes jeg nesten er litt flaut. Ikke at jeg mistet tellingen, men at jeg sannsynligvis har lest boken nærmere hundre ganger – det er litt flaut. Det betyr likevel ikke at jeg setter på meg klisterlappen “HARRY POTTER-FAN NO 1″ i pannen for at hele Oslo, Norge, Europa, verden skal vite det.

Det hadde nemlig blitt altfor mye.

Om man har brukt ukesvis av tenåringstilværelsen med nesen ned i de syv bøkene, er det helt greit (host, host, jeg har gjort det selv…). Men hvor er automatikken når det kommer til denne voldsomme omfavnelsen av samtlige filmer? At gode bøker er lik gode filmer? Jeg skjønner det ikke. Hverken HP-hjertet eller fornuften.

Det henger rett og slett ikke på greip. Jeg blir rett og slett irritert.

Apple, film og storesøster og sånt

Siden det er helg, skal jeg bruke noen minutter av livet mitt på å blogge litt. Da vet jeg Simen blir glad. Nå blir han forresten glad x 2 siden han også blir nevnt. Vær så god, Simen, jeg vet du dør litt inni deg nå, og det liker jeg. Litt. Tror jeg. Sett inn latter her. Vittig.

Uansett, teoretisk sett er det natt til lørdag, men i min verden er det fortsatt fredag kveld. I går var det påskeavslutning på Kjeller’n med påfølgende JF-nach. Relativt episk, som alltid. I dag skulle jeg egentlig på fredagspils på samme sted, men ettersom jeg er alene med min lillebror som fylte 18 år for mindre enn to uker siden, utgikk det. Hvorfor? Jeg hørte rykter om at han skulle på byen (hahaha, som om det finnes noen ok 18-årssteder i Oslo…), og da ble storesøster lettere forstyrret. Ergo: Jeg ble hjemme. Nevnte lillebror har konsumert noen øl, og forsvant i ganske raskt tempo opp på rommet sitt da han kom hjem. Ja, ja, tenkte jeg, og så videre på filmen min.

Jada, det stemmer. Film. Jeg bruker jo gjerne en liten formue på filmer jeg ikke får sett. I stedet for sitter jeg heller med tv-serier: Film tar jo så lang tid… da er det mye bedre å se på seks episoder av Mad Men, der hver episode varer i type tre kvarter. Logisk, Katrine, logisk. I dag var altså unntaket. Jeg har sett på Harry Potter og Dødstalismanene del I. Det er ikke verdt mer omtale enn som så… jeg har jo som kjent lite til overs for filmatiseringer, men for all del: Kvelden gikk jo, den.

Dette innlegget fører intet sted. Dog vil jeg bare påpeke at Mac-en fortsatt er mer enn awesome, og at jeg gikk til det enorme skritt å lage meg en iTunes/App Store-konto i sted. Det var visst «påkrevet», så da ønsker jeg meg selv offisielt velkommen inn i denne tvilsomme Apple-familien.

Hvem er det jeg lurer? Jeg elsker det jo.Men iPhone er fortsatt no, no.

Strange Little Girl

Jeg har sett gjennom den eksterne harddisken min. Hahaha, der er det mye rart! Nerd med klisterhjerne som jeg er, vet jeg – uten å sjekke det nærmere opp – at bildet ble tatt i forbindelse med en Stonegard-konsert på Sub Scene i Oslo mai 2006. Etter å ha sjekket det opp, kan jeg bekrefte min egen påstand: 12. mai 2006, min åttende Stonegard-konsert. Jeg får nesten litt vondt…

No comment

Om jeg var kul da… Himmel. I TO år gikk jeg med Skull-kjedet rundt halsen. Da er du fan. Det er ikke nesten, jeg får litt vondt…
(og hvis du lurer, plasteret skyldes en føflekkoperasjon samme dag, er så forfengelig da, vet du)

Jeg må korrigere egne uttalelser, jf. forrige innlegg om timing. Sløve Katrine, for vel så mye – om ikke mer – er hentet fra det iskaldt beregnende bandet Tool. Siden det nærmer seg desember og jul, deler jeg nok en favoritt.

Hva skjedde med min nå tre år lange tilværelse med radiopop? I don’t know, but I like x 47 (Keri Hilson style).

Walking down memory lane

Det er meget besynderlig det hele, hvordan jeg mimrer tilbake om dagen. Jeg skal dele en sang med dere, og det er ikke hvilken som helst sang.

I dag ser/hører jeg at bandet, som jeg trykket til mitt hjerte og lot spise av sjelen min for åtte, ni år siden, ga meg det viktigste fundamentet hva musikalsk timing angår (til tross for at jeg visst nok hadde et godt gehør før den tid også, jf. pianolærer). Det var den gang. Den gang jeg var ROCKEJENTE, jada, jada, jada… det var tider! Men så, i dag, finner jeg frem hjertesangen igjen, og tårene triller og teksten sitter fortsatt som om jeg fremdeles skulle ha hørt på den en ti, femten ganger om dagen.

La meg presentere sangen som endte opp med å definere meg som supernerd: Estranged!

Alle Slash’ gitarsoloer er jo fantastiske, men merk dere spesielt sekvensen fra 6:15 til 6:45… det synes den fjortenårige meg var beyond kult! Videoens desiderte høydepunkt kommer imidlertid først på 8:05. Da stoppet nesten pikehjertet å slå…

Det er muligens den viktigste sangen jeg kommer til å oppdage i hele mitt liv, og det er en nokså overveldende tanke. Og en god tanke, ikke minst.

Edit: Så ville ikke YouTube og Vevo være venner med WordPress, ufint nok. Dog er det jo bare å klikke seg videre. Problem løst!

I’m a gleek!

I kveld har jeg sett de to siste episodene i sesong 1 av Glee. Det er triste greier, for det er altså en helt fantastisk serie. Hjerte, hjerte, hjerte. Jeg skal ikke spoile, men ærlig talt, avslutningen understreket hvor latterlig bra serien er.

Til og med lillebror på 17 gidder å sitte i stuen og se den med meg. En musikalserie… det sier litt. Egentlig det meste.

Så er spørsmålet hvilken serie jeg skal låne bort litt av tiden min på nå. Jeg tipper det blir How I Met Your Mother sesong 2. Eller kanskje Days of Our Lives sesong 169? Tror det blir det altså…

Jada, jeg er i slaget i dag.

Katrine, gleek og spøkefugl