Jeg mistet den såkalte piffen mot slutten av fjoråret. Etter bilbrannen var hverdagen konsentrert rundt eksamen og desemberjobbingen, så slik sett var det ikke så veldig mye å skrive om uansett. Noen ord om hvordan jeg hadde tenkt til å naile EØS-rett på eksamen (og så fikk vi folkerett i stedet for, saying whaaat?!) og hvordan jeg rett og slett kapitulerte tre dager før exfac-eksamen (og likevel kom meg helskinnet gjennom elendigheten) kunne jeg selvfølgelig ha påspandert bloggen. Likeså kunne jeg meddelt om en strålende julaften, ikke fullt så flott romjul og nyttårshelg, samt en hektisk start på det nye året. Nu vel. Alt dette er historie nå.

2012 kommer sannsynligvis til å bli det beste året siden 2008 og den glade tiden på Danvik folkehøgskole. Det sier ikke rent lite! Grunnene er, om ikke så mange, så i hvert fall viktige og enkle. Det handler om motivasjon. Etter to år med mindre mål og mening rent studiemessig (hva gjør jeg på jussen; er dette egentlig noe for meg; kaster jeg bort tiden min nå?), har jeg endelig klart å lete frem motivasjon. Ikke bare et snev, men riktig så mye motivasjon. Stikkordet er immaterialrett. Derfor har jeg også valgt å ta valgfag dette semesteret for å bryte med den ikke alltid like morsomme forvaltningsretten. Og ærlig talt, hvorfor bare ta 30 studiepoeng på et semester når du kan ta 40?

Det bringer meg over til neste punkt: Frykten for å ha lite å gjøre. Det ville jo vært for dumt å kjede seg, eventuelt ha lite å tenke på/gjøre. Derfor bedriver jeg multitasking i Juristforeningen frem til sommeren: Først skal det bittelille arrangementet Arbeidslivsdagene avholdes. PR-ansvarlig som jeg er, har jeg jo bare brukt titalls døgn (det er så nær sannheten at det nesten er litt trist) på å utforme magasin, plakater og flyers hittil… og fremdeles er jeg ikke ferdig. Dagene starter 1. februar og er ikke over før i slutten av måneden. Den gode nyheten er: Jeg tror det blir veldig bra!

Multitasking sier jeg, og det er ikke uten grunn. I oktober ble jeg lurt inn i vervet som sjef for Justivalen 2013 (ok, så lurte jeg vel egentlig meg selv inn i vervet!) og alt det medfører. Med andre ord er det nok et miniarrangement jeg blander meg bort i (hadde dette vært en tweet hadde hashtag-en vært #ironisk). Det kommer til å bli mye å gjøre og helt fantastisk – og jeg gleder meg. Rai, rai, justival!

I all min klokskap – riktignok ervervet på den harde måten – har jeg funnet ut at for at den etterlengtede og nyervervede motivasjonen hva studier angår skal overleve Arbeidslivsdagene, Justivalen, jobb på Platekompaniet og i JSU, må det gjøres grep. Grep er derfor tatt! Nova- og hjemmelesing byttes ut med lesesalplass på Rosenkrantz, kalender og tidsplaner settes opp og struktur og disponering er stikkord. Det er fristende å si at det er en ny og forbedret utgave av frøken Winsnes som har dukket opp i 2012, men sannheten er at det er Katrine anno 2007 som omsider er tilbake. Og deg og meg i mellom, så er ikke det så altfor galt altså.

«Hvordan føles det da? Det føles så bra!»

Jeg blir jo helt tussete. I dag var dagen da jeg skulle oppleve bilbrann i fredelige, udramatiske Ullernfaret. Bilen, en splitter ny Mercedes, tilhørte naboen vår. Den stod tilfeldigvis rett ved siden av min. Det gikk fra veldig dramatisk til svært dramatisk for mitt vedkommede.

Vi fikk ikke lov til å nærme oss før brannen var helt slukket.

Bilen min er for øvrig den sølvgrå i forgrunnen. På bildet er den flyttet, for opprinnelig stod den helt inntil Mercedes-en: omtrent der den ene brannmannens føtter er på bildet…

Sjeldent syn i Ullernfaret. Heldigvis.

Det ble en svært dramatisk time i livet mitt, dette her. Heldigvis overlevde garasjerekken ved siden av og tilsynelatende ser bilen min uberørt ut. Den skal dobbel- og trippelsjekkes i morgen når det er dagslys. Det viktigste av alt er likevel at det ikke ble noen personskader. Tenk om det hadde begynt å brenne mens naboen var ute og kjørte…

Edit: En glede midt oppe i det hele er at naboen alltid pleier å parkere i garasjen og at han ikke gjorde det akkurat i dag. Da hadde hele rekken gått opp i flammer. Det hadde vært forferdelig.

Det er uvisst om tilhørligheten jeg føler til Dublin er psykisk på grunn av det ubestridelige faktum at jeg har irsk blod i årene (kvart irsk, fyi!) eller om det rett og slett skyldes at irenes hovedstad og land er utrolig vakkert, grønt og koselig. Det spiller for så vidt ingen rolle: Det viktigste er at jeg må tilbake. Snart!

For tiden gikk så fryktelig fort! Spesielt den siste uken… typisk nok. Etter å ha blitt kjent med folk og funnet meg til rette på skolen, var det omtrent bare å pakke igjen. Tragisk. Mamma kom på besøk den siste torsdagen og da var det tid for å ta på seg turisthatten. Det gjorde det bare enda tristere å skulle dra. Dublin er awesome, både som turist og «innbygger».

Puber i Temple Bar, gateartister i Grafton Street, kjøpesentere i Henry Street, Ha’penny Bridge over Liffey, The Spire i O’Connell Street, Guinness Storehouse ved St. James Gate, St. Stephen’s Green… Dublin, tá grá agam duit!

Den opprinnelige planen var å rapportere fra Dublin hver dag, men ettersom jeg ikke fikk meg til å skrive noe verken på mandag eller tirsdag, ble det fort til en ukesrapport i stedet for.

Så ja, Dublin. På mandag var det første skoledag og jeg var skuffende lite nervøs mens jeg ventet med resten av de nye studentene. Etter mye info og en kort bli-kjent-med-hverandre-runde kunne jeg slå fast to ting: Det ene var at samtidig med meg startet det flere franskmenn, to belgiere og russere, en italiener, tysker, svenske og venezuelaner. Det andre var at i dette selskapet, så hadde jeg lite å frykte da det kom til engelskkunnskaper… mer om det siden.

Mandagen ble videre brukt til å bli kjent med byen. Etter en tre timer lang ekskursjon, lunsj inkludert, var det bare å raske med seg ukens timeplan og komme seg hjem for å få av seg et stk par gjennomvåte sko. Og det blir bedre: Etter å ha skiftet sokker og sko må jeg ut for å kjøpe middag. Det ble en intens affære. Butikken er kanskje syv minutter unna, men jeg rakk ikke engang å komme halvveis før føttene på ny svømte rundt i de for kort tid siden tørre skoene. Og det blir enda bedre: På veien hjem var det så mye regn (og vind, for den saks skyld) at det dannet seg elver i gatene. Det var helt sykt. Senere på kvelden fortalte jeg mamma om kveldens fuktige opplevelser og sa at jeg håpet det ikke ville være slik hele oppholdet…

Gjett hva, det har det ikke!

Met Eireann (samme som Meteorologisk institutt, Kat.anm.) said that the rainfall set a new record for a 24-hour period during October, and came close to setting an all-time record.

Jeg våknet opp tirsdag morgen til overskrifter som «Floody hell» og «Flood nightmare». Irlands måte å ønske meg velkommen på var ved å kline til med en naturkatastrofe i millionklassen. Til og med menneskeliv gikk tapt på mandag. La meg gjenta: Intenst. For øvrig er det godt å notere at det finnes andre som er like opptatt været som nordmenn; det er nesten litt som å være hjemme.

På tirsdag hadde jeg den første ordentlige skoledagen. Det er faktisk litt rart å være tilbake på en skole der man har tavleundervisning, løser oppgaver, presenterer ting og har lekser. Rart, men fint. Dagene her er ganske korte med undervisning på morgenen/formiddagen eller formiddagen/ettermiddagen. Det betyr at det blir en del tid til andre ting, som for eksempel å sjekke ut handlegaten Grafton Street, drive med selvstudium (aka iLab) eller se på den superfantastiske tv-serien Glee (som jeg – dessverre, dessverre – er ferdig med nå).

I går (lørdag) var jeg på ekskursjon sammen med mine nye venner fra Russland og Frankrike. Vi besøkte det svært vakre Connemara og slottet Kylemore Abbey i Vest-Irland. Google it! I tillegg fikk vi oppleve en ordentlig village, nemlig Cong. Det var nesten som å være i et eventyr. Motstykket ble da selvfølgelig travle Galway. For første gang her borte ble et måltid inntatt på en irsk pub, hvilket jo virkelig var på tide. Jeg er dog litt skuffet over egen innsats ved at jeg valgte danske Carlsberg foran irske Guinness og Kilkenny, men til mine meksikanske quesadillas fristet det liksom ikke så mye med en stout eller pale ale. Miss International, der har du meg. Jeg skal gjøre det godt igjen ved å besøke Guinness Store House i løpet av uken.

Å være nordmann på engelskkurs, med norsk skoles engelskundervisning og noen timer med engelskspråklige tv-serier i bagasjen, har vist seg å være en slags vinner. Derfor har jeg fått mye ut av oppholdet mitt allerede. Ettersom mange av mine medstudenter knapt kan si mer enn navnet sitt og hvor kommer fra på engelsk, fremstår jo jeg som rene eksperten. Og hva betyr det? Jo, det betyr at jeg snakker som aldri før – og folk blir så imponert! – og jeg snakker mer – og folk bare «wow»! – og jeg får en selvtillit som ikke ligner noen ting.

Etter en uke med mine nye bekjentskaper har jeg lært spesielt én ting jeg skal ta med meg tilbake til Norge, og det er at selv om ikke grammatikken alltid er perfekt eller at jeg ikke finner det riktige ordet, så er det viktigste likevel at jeg kan gjøre meg forstått. And eventually, practice makes perfect.

Helt til sist må jeg bare beklage det dårlige språket i dagens innlegg. Det er sjokkerende hvor fort jeg starter å tenke på engelsk når jeg ikke snakker norsk med noen og alt rundt meg er på nettopp engelsk. Jeg lover å korrekturlese når jeg kommer hjem, om ikke annet for min egen skyld. Nå venter nok en uke i vakre Dublin, feicfidh mé go luath sibh!

Dublin dag 1
Akkurat nå sitter jeg i den altfor dyre leiligheten min i nærheten av St. Stephen’s Green i Dublin. Dette er hjemmet mitt de neste to ukene og vil være et slags fristed når engelskutfordringen har fått sitt i løpet av dagen. I morgen er det nemlig språkkurs som gjelder… Tidligere i kveld fikk jeg bekreftet at jeg er satt opp på kursnivå «advanced» basert på språktesten jeg tok tidligere i uken. Heldigvis for det i det minste, men så er jeg jo ikke her for å lære engelsk, men for å lære å tørre å snakke det. Jada.

Klokken 06.00 i dag tidlig ringte vekkerklokken, 75 minutter senere satt jeg på Flytoget. 09.00 var flyet i luften og 11.30 lokal tid gikk jeg av den blå Aircoach-en i Lower Leeson Street. Leiligheten – eller suiten som de kaller den her – var ikke klar, så da var det bare å ta bena fatt og se seg litt rundt. Dublin-været viste seg fra sin beste side (kremt!), og i lett duskregn gikk jeg på jakt etter skolen. En god omvei senere fant jeg den omsider og godt fornøyd kunne jeg konstatere at det er tre minutter mellom skole og bosted (for ordens skyld, jeg visste at jeg gikk en omvei da jeg lette etter den altså).

Med skolen plassert i terrenget bestemte jeg meg for å ta en ny runde. Duskregnet var ikke lenger duskregn og ettersom paraplyen lå veldig godt i kofferten – i leilighetskomplekset – var det bare én ting å gjøre: Søke tilflukt i en bokhandel som var åpen. To bøker rikere gikk turen tilbake til mitt nye hjem som nå var klart, og her er jeg da.

Dagens krise: Da ingen av adapterne mine var kompatible med Mac-laderen.
Dagens irritasjonsmoment: Damen bak meg som snakket (les: hylte over midtgangen) nonstop hele veien fra Gardermoen til Dublin. Jeg blåser vel i at sønnen til Rooooger ligner på han Rooooger eller at hun var blakk i London en gang eller at niesen holdt bryllupet sitt på Continental. Takk for at du delte det med hele flyet, det settes det stor pris på.
Dagens høydepunkt: Da ekspeditøren i matvarebutikken spurte om følgende:
- Do you live around here?
- No, I’m just staying for two weeks.
- ‘Cause I haven’t seen you here before.
- Ehehe.
- Are you from England?
- No, I am from Norway.
- Which language do you speak in Norway?
- …
- English?
- No, Norwegian. Vi snakker norsk!

Dagens selvtillitsboost der altså.